Deep Surface 2022
Krona Romsdalsmuseum 24/2 - 8/5 2022
Solo show by Istad Art
Photography, video works and installations
FLOW
Text by Karin Sunderø
She no longer had an existence independent of the water but sat there still and submerged as if in jelly, an embalming of her life, neither sinking nor floating, but absorbed by the water from which she was usually so distinct.
(Adam Nicolson «Sea Room»)
The human body is composed mainly by water. Despite this, and all the different components that makes us who we are, we still represent a contrast to the volatility, the chaos, illusiveness, and potentially destructive forces of water. At our best, we represent order, a positive gesture towards the sombre dimension that water can embody.
For thousands of years humans have invaded oceans, lakes, and rivers. We have utilized what water provides, for leisure, but also as resource. Humans have tried to control water, by moving upon it and diving into it. We need water to survive, and we cannot do without it.
Christine Istad´s picturesque photographs, videos and installations presents the artist´s contemplations on an element that she is both composed of and estranged from; something she identifies with and yet do not recognize. The surface battles the abyss, light sparkles above darkness. Life is set against a potential death.
Istad is showing us her fascination for the world we live in, and at the same time her concern; An element we are totally dependent on, and have spent decades trying to control, is now out of hand on account of us.
Something happens with shapes whilst floating, and something also happens with our perception of them. Water defines what flows, both in a concrete way and symbolically. An element which, by its power and extent, should have reduced it, thus has the opposite effect. A boat wreckage suddenly takes on meanings far beyond its actual presence. A piece of plastic becomes a physical manifestation of something that has gone array.
There is something ambiguous about Istad's work. I see hyper esthetic surfaces, light and reflection, but also movement, depth and darkness. Perhaps it is due to the artists intentional use of contrasts, but also how she plays with my perception. For these large-scale photographs do not actually depict water surfaces, but rather the exterior of buildings. However, by presenting these photographs contextualized by water and environmental perspectives, I am led to believe that these works also are about nature.
Even after realizing this fact, I still choose to view them in this perspective, but with yet another dimension added. And in the tension between the liquid, sparkling and what is reflected, between the metallic distinctiveness of the surface and everything that lies beneath, in the face of darkness and a light I never see the source of, I constantly get new associations.
Istad's art invites me to be present in the moment. To not only see myself as an individual, but as part of something bigger, as a part of everything. Her works are beautiful, but also saddening. What are we doing to the nature that surrounds us? Will it be possible for those who ensue us to take part in this sublimity, or will we end up strangers to the world?
I am invited to reflect upon whether humans do represent order; Are we a part of nature, or are our existence redundant - even harmful?
To me, these are the questions that Istad confronts us with, and it is through asking these questions that her work derives its power.
FLYT
She no longer had an existence independent of the water but sat there still and submerged as if in jelly, an embalming of her life, neither sinking nor floating, but absorbed by the water from which she was usually so distinct.
(Adam Nicolson «Sea Room»)
Som skapninger består vi mennesker for det meste av vann. Tross elementet som gjør oss til det vi er, utgjør vi likevel en kontrast til vannets flyktighet, kaos og potensielt ødeleggende krefter. På vårt beste representerer vi orden, en positiv gest mot den dystrere dimensjonen som vann kan utgjøre.
Gjennom tusener av år har vi mennesker invadert hav, vann og elver. Ved å høste av den grøden vann kan gi, ved lek, ved dødsens alvor. Vi har prøvd å kontrollere vann, bevege oss over det, dykke ned i det. Vann er det vi lever av, det vi ikke kan leve foruten.
Christine Istads maleriske fotografier, videoer og installasjoner er kunstnerens refleksjoner rundt et element hun både er en del av og fremmed for; noe hun ser -noe hun ikke ser. Overflate kjemper mot avgrunn, lys glitrer over et mørke. Liv settes opp mot en mulig død.
Eller sagt på en annen måte; kunstneren viser oss sin glede over den verden vi lever i, men også sin bekymring; For det elementet vi er avhengig av og gjennom tusener av år har prøvd å forstå og temme, er nå ute av kontroll nettopp på grunn av oss.
Noe skjer med former som flyter og med vår oppfattelse av dem; Vann definerer det som flyter, både rent konkret og symbolsk. Et element som ved sin kraft og utstrekning burde redusert den, har altså motsatt effekt. En vrakdel av en båt får plutselig en betydning langt utover sin konkrete tilstedeværelse. En bit plast er et fysisk bevis for at noe er gått galt.
Det er for meg noe tvetydig over Istads verk. Jeg ser hyperestetiske flater, lys og refleksjon, men også bevegelse, dyp og mørke. Kanskje skyldes det kunstnernes bevisste bruk av kontraster, men også hennes lek med min persepsjonsevne. For de store fotoene viser faktisk ikke lys over vannflater. Det jeg ser er refleksjoner i bygningsfasader. Men ved å innlemme fotoene i en kontekst hvor vann og miljøperspektiv framheves, forledes jeg til å tro at også disse verkene handler om natur.
Etter at overraskelsen har lagt seg, velger jeg fortsatt å se dem i et slikt perspektiv, men med nok en dimensjon tilført. Og i spennet mellom det flytende, glitrende og det som reflekteres, mellom flatens metallaktige distinkthet og alt som ligger under, i møte med mørket og et lys jeg aldri ser kilden til, får jeg stadig nye assosiasjoner.
Istads kunst inviterer meg til tilstedeværelse, til ikke å se meg selv som et individ, men som en del av noe større. En del av Altet.
Dette er vakkert, men jeg kjenner også på en sorg. Hva gjør vi mennesker med naturen rundt oss? Vil det være mulig for dem som kommer etter oss å føle seg som en del av dette storslåtte, eller vil vi forbli fordrevet, fremmede for verden?
Jeg tvinges til å tenke over dette; Om jeg er en del av Altet, eller om min eksistens er overflødig, til og med skadelig.
For meg er et dypest sett disse spørsmålene Istads prosjekt handler om. Og gjennom disse spørsmålene henter verkene sin styrke.
Karin Sunderø
Januar 2022
Found objects, Black Plastic and video Marine Debris.
Found object, Stavern