Open Space i Bryne Kunstforening

Kunstkritikk i Stavanger Aftenblad av Anne Therese Tveita



Open Space i Bryne Kunstforening 

En gjennomarbeidet og komplett utstilling

Fire kunstnere tester grensene mellom det abstrakte og det konkrete rommet. Og de gjør det bra.

Bryne Kunstforening: Open Space. Hennie Ann Isdahl, maleri og skulptur. Mona K. Lalim, maleri. Christine Istad, fotografi. Lisa Pacini, skulptur.
Kunstnergruppen Open Space er sammensatt av fire ulike og distinkte kunstnerskap. Gruppens utstilling i regi av Bryne kunstforening fremstår like fullt som sprunget ut av èn og samme tanke.

Tydelig fellesnevner
Sammen har de fire kunstnerne Hennie Ann Isdahl, Lisa Pacini, Mona K. Lalim og Christine Istad produsert en utstilling med en tydelig fellesnevner: Gjennom en innbyrdes intervensjon forholder de seg til arkitekturen som utgjør utstillingsrommet i Bryne gamle mølle. Via materielle og skulpturelle egenskaper, farge, luft og lys og med en nærmest intuitiv konseptuell tilnærming utforsker og tester de grensene mellom det konstruerte og det abstrakte rom. Med sine fire ulike tilnærminger, gjennom maleri, foto, installasjon og skulptur, gjør de det lekent og uanstrengt. Summen gir en gjennomarbeidet og komplett utstilling hvor elementer ved hvert utstilte verk finner berøringspunkt i det neste.
Hennie Ann Isdahls minimalistiske skulptur «Gate åpner» gir en bokstavelig ramme til utstillingen. Den store geometriske aluminiumsrammen står stødig på sine sveiste jernføtter. Lakkert i glødende oransje og hvitt speiler den abstrakte konstruksjonen det konkrete rommet. Verkets form, farge og det rommet den skaper, utfordrer grensene mellom det todimensjonale og tredimensjonale og fremstår som en en fusjon mellom maleriets flate/ramme og arkitektur.

Sårbart, tilfeldig
Bakerst i utstillingslokalet står den samme kunstnerens skulptur «Gates», en nær slektning av førnevnte. Verket består av tre tilsvarende, store kvadratiske aluminiumsrammer, lakkert i monokrom blått. De tre rammene støtter hverandre i en tilsynelatende tilfeldig og sårbar konstruksjon som truer med å falle fra hverandre hvert øyeblikk.
Isdahl har dekonstruert rommet til den grad at (tom)rommet utgjør dets største komponent.

Det dekonstruerte
Dekonstruksjon går igjen i utstillingen. Som i Lisa Pacinis skulptur «Soft Labyrinth». Pacini dekonstruerer klassisk arkitektur og gjenskaper antikke, arkitektoniske grunnformer i flere av sine skulpturelle verk. I «Soft Labyrinth» har hun hentet inspirasjon til formen fra Casa del labirinto i Pompeiis ruiner. Her er myk vinyl skåret etter strenge prinsipper, og resultatet fremstår som to verk, en negativ og en positiv form. Mona Lalim har i sine oljemalerier sin egen tilnærming til rommet. De abstrakte, sammensatte maleriet «Balcone» er resultatet av en spennende arbeidsprosess. Gjennom en form for reversert arkeologisk rekonstruksjon utforsker hun det klassiske oljemaleriet og selve oljemalingens egenskaper. Hun jobber seg bakover gjennom lagene Tilbake står minner om arkitektoniske strukturer og formale elementer, som fragmenter av noe som har vært. Slik får selv tiden spille en rolle.

Vakre foto
Christine Istads vakre, abstraherte fotografier med utgangspunkt i hverdagslige objekter og hendelser forankrer utstillingens tema. Hun fanger tiden, lyset og fargene som omgir oss, og konkretiserer det, som i «Sliding doors #7» og «Sliding doors #3».

De utstilte verkene har berøringspunkt hos hverandre så vel som hos lokalet som omgir dem. Konstruksjonene og linjene speiler elementer i rommet, men også verkenes aura, deres essens gjenspeiles i samme. Det foregår således en rekke spennende dialoger i rommet, dialoger som også betrakteren tar del i gjennom sin blotte tilstedeværelse.

PUBLISERT: 29.MAR.2018 12:29