Chicago #10. 107x255 cm

Skylife Dissolved

Galleri Semmingsen


Gjennom fotografiske nærstudier av høyreist arkitektur og kompakt urbanitet bruker Istad kameraet som forstørrelsesglass for å fremheve detaljer i den hypermoderne arkitekturen. Hun fokuserer og defokuserer, forstørrer, går tett på motivene og forsøker å fange øyeblikkets kvalitet på en reduktiv måte. Istad ønsker at motivene skal fremstå som abstraherte i form av detaljerte utsnitt og optiske/maleriske uttrykk. Motivene er bl.a. fra Miami, New York og Chicago. Utstillingen er tematisk utviklet i tilknytning til materiale og inspirasjon hentet fra disse reisene. 
Utstillingen består av ca 20 fotografier. I tillegg vises nye videoarbeider. Både fotografiene og videoarbeidene er analoge og referer i sann tid til stedet der de er tatt. Motivene er ikke manipulerte, men fremstår likevel som abstraherte i form av detaljerte utsnitt og optiske virkninger.

Sarah Walko (American artist, writer and curator).
Istad bruker kameraet til å trekke ut mønstre og elementære strukturer fra omgivelsene. Hennes fotografiske verk er i stort format og printet på børstet aluminium, og fremstår som dybdeanalyser av små fragmenter fra virkeligheten. I arbeidene sine ønsker hun å vise en gjensidig sammenheng mellom tingene – hvordan de er vevd sammen og påvirker hverandre. Hennes fokus er på arkitektoniske strukturer, der hun trekker ut abstraksjoner fra konkrete former i arkitekturen. Det hun er på jakt etter er oppdagelsen – det å oppdage et motiv, eller noe konkret eller overraskende i omgivelsene. Forholdet mellom mennesker og det moderne samfunnet er det bredere fokuset som opptar Istad. Franz Kafka skrev om det som har blitt kalt det moderne menneskes kosmiske dilemma, individets streben i byene på hans tid. Verkene til Istad peker mot en lignende undersøkelse, gjennom tema som søken etter skjønnhet og rom for kontemplasjon i møtet med fremmedgjøring, og søken etter rom og transformasjon i dagens arkitektur og gedigne byer. Hun presenterer disse utsnittene av rom på en måte som overrasker betrakteren. Det fører til en endring i oppfattelsen av det man ser, som igjen fører med seg en erkjennelse av at ting faktisk ikke er som de ser ut til å være, og at solide, stabile strukturer kan være vinduer inn til nye historier og nye rom.

Utstillingen er støttet av Ingrid Lindbäck Langaards Stiftelse



<< Back


Chicago #01 og Miami #01. 100x150 cm


New York #10. 107x255 cm.
Et bilde åpner seg
Elise Schonhowd, kunstner
Mai 2017
Når et bilde vokser frem til det som vil bli et nytt kunstverk, går det gjennom prosesser som kunstneren både er seg bevisst, men også blir oppmerksom på i prosessen, i likhet med dem som møter verket for første gang når det henger på veggen. Et øyeblikk fanget med et kamera starter noe som ikke bare reflekterer de faktiske elementene, i dette tilfellet et bilde av et moderne bygg. Motivet har kanskje bydd seg fram, om man skal tørre å legge litt personlighet inn i prosessen fra begge sider. 
Mange hendelser finner sted når et motiv fanger oppmerksomheten, først hos fotografen, og så senere, etter å ha gått gjennom mange stadier, oppmerksomheten til den som besøker galleriet. Bildet ses på avstand, stort og skinnende i bunnen. En kvalitet, som først kanskje kan beskrives som en litt tørr denim, dekker den børstede aluminiumens levende overflate. Det oppstår et bevegelig nivå som naturlig trekker publikum nærmere. Bildet følger tilskuerens bevegelser ved at lyset flytter på seg. Smalt og elegant henger det på veggen og gir umiddelbart en fornemmelse av ordnet struktur. Det virker muligens helt abstrakt på noen. Man ser linjer, man ser vertikale flater, oppdelinger som gjentar seg, og kanskje kan opplevelsen på dette tidspunktet gi assosiasjoner til minimalistisk musikk. Repetisjonene bærer mye av skylden for dette. Eller skylden? Hvorfor skyld? Kan ordet brukes fordi man senere oppdager at man bare har sett en liten del, altså at overflaten også dekker mye? 
Når man ser nærmere etter, så finner man et levende spill, et møte mellom materialet i bunnen og mønsteret ovenpå som virker flytende. Først kan opplevelsen synes nesten forvirrende, for til tross for at man visuelt griper tak i det første som bryter med arkitekturens fasthet – det man etter hvert forstår er vannets refleksjon på vinduene – så er ingen av vinduene like. Man kan bruke en liten uendelighet mens man observerer og gleder seg over de mange variasjonene. Så kjenner man kanskje at alt er som en bølge, en strøm, og det oppleves helt fysisk. Det er noe som ikke bare ligger i blikket. Gulvet blir mykt. Med opplevelser knyttet til kropp og vann og tid er det lett å bli minnet om kunstneren Bill Violas arbeider; film som spilles så sakte at vi ser mer. Film som spilles så sakte at vannet blir til tid, at kroppene ser ut til å omfatte et lys man forestiller seg best i luft. 
Nå begynner bildet på veggen sakte å åpne seg ... det tar et skritt, samtidig, i to retninger. Inn i tilskueren og lenger inn i bildet. Lenger inn i bygget som er avbildet med det bevegelige lyset som vannet kaster fra seg. Vi er i en storby, men rådende i dette øyeblikket er vannet, det naturlige elementet. Bildet snakker nå et språk som kroppen sanser, og som kroppen forstår som tidløst i det øyeblikket det går fra kald arkitektur til levende indre kjerne, der menneskene er. 
Himmelen er i vannet. Vinden er i vannet. Fartøyene som seiler forbi beveger noe vi kjenner igjen. Plutselig er det ikke et bilde vi ser på, men noe vi husker. Blikket er nå fanget i et strålende morgenlys der alt vaskes fram og står der, tydelig. Med denne tonen i opplevelsen oppdager vi nye detaljer som ligger over hele bildet. Noe mykt bryter de delte partiene, tekstiler! forstår vi så, deretter ser vi stadig klarere at gardinene i det som nå framstår som et hotell, har historier å fortelle om liv som leves parallelt med våre. Rom uten faste beboere, firkantede skjul som ser mangt av de livene som utfolder seg timene og dagene et menneske trer inn der. Alene eller sammen med noen. Frihet fra hjemmet, tilbaketrekking fra det ubehagelig, eksponering i anonyme omgivelser, forventninger til byens mange tilbud, eller kanskje bare sliten tretthet i et oppkavet arbeidsliv, gjør at mennesker bebor rommene, for et liten stund. 
Gardinen som åpner bildet for tilskueren, for de mange sammensatte fortellingene som får en stemme, kan komme som en overraskelse etter at man har vendt seg til en behagelig, visuell opplevelse. Plutselig er det et lite taktskifte, for gardinen som delvis skjuler en seng, trekker tankene mot natten. Mot kropp. Mot menneskehud. Uoppredd står den der. Noen vil komme. Noen vil rydde opp. Men her ligger spor av mennesket som lå der. Alene eller sammen med noen. Og det er da man kanskje opplever at man har sett dette før, andre steder, til andre tider. Kanskje tenker man på gamle mestere som maleren Giotto, der opplevelsen av altertavlene muligens er det første møtet man har med kunst. Man husker å ha sett de nederste bildene som gjerne illustrerer det daglige livet, tilværelser og historier langt fra den hvilen som lyset i de øvre partiene av tavlene lover. Og så står man der, med dybden og overflaten, samtidig. Med hud. Og lys på glatte skinnende overflater. Da kjenner man at bildet bare så vidt har startet å åpne seg.


Chicago #02. 100x150 cm


Chicago #04. 100x150 cm. Svart/hvitt fotografier i str 30x40 cm.


Chicago #02, Chicago #06 og New York #05. 100x150 cm


Chicago #10. 107x255 cm.


Åpningstale av kunsthistoriker Benedicte Sunde


New York #10 and the video: The Dragon Fly. A dragon fly captured on the street in Chicago. A young woman picks up the dragon fly with her hand.


Video: The Fountainhead. Chicago 2017. Gail Wynand: "Then he looked up, across the city, to the shapes of the great skyscrapers. He saw a string of lights rising unsupported in black space, a glowing pinnacle anchored to nothing, a small, brilliant square hanging detached in the sky. He knew the famous buildings to which these belonged, he could reconstruct their forms in space. He thought, you´re my judges and witnesses. You rise, unhindered, above the sagging roofs. You shoot your gracious tension to the stars, out of slack, the tired, the accidental. The eyes one mile out on the ocean will see none of this and none of this matter, but you will be the presence and the city. As down the centuries, a few men stand in lonely recited that we may look and say, there is a human race behind us. One can´t escape from you; the streets change, but one looks up and there you stand, unchanged. You have seen me walking through the streets tonight. You have seen all my steps and all my tears. It´s you that I´ve betrayed. For I was born to be one of you".




Chicago #04, photo 100x150 cm on brushed aluminum